3 spørsmål til koreografen
Kari Hoaas on “The desperate edge of now”
Why have you chosen to create a performance for five men?
As a dancer and choreographer I work with the body. My body is a woman´s body. The starting point for this work was the desire to work with the other body, a man´s body, in purely physical, energetic and choreographic terms.
What have you explored in this process?
In this performance I have been investigating romantazising violance; and the dier consequenses of a belief in your own immortalty in the meeting with real violance and death: post traumatic stress.
Themathically I started with a questions of why young white men from privileged backgrounds in the west, like most Norwegians, still are so drawn to such violance? Why do they, who have most doors and paths open to them, still seek to get involved in wars and terror that they are not forced into? Is the answer really so simple as male testotrone? Can this energy instead be fuelled into something positive? I have in the work tried to investigate ideas of collectivity and collaboration, where ideas of ritual, combat and competion has played a part. Looking at playing with and trying to find that blurry line between comraderie and combat? Freinds and fows? Collective and individual? This has been the most important areas of my investigation. In the final work, juxtaposing these ideas against the vulnarability of the individual has been key.
Is there anything in the process that made you curious or surprised you?
Starting out, one of my agendeas was to seek to push the dancers as far as possible to their physical limit in performance. But during rehearsals I never had to push them at all. Their committment to this work both surprised and awed me! Every morning I came into rehearsal and the dancers had then, by themselves, already completed their warm up and military “boot camp”, like they do in the show, by their own accord! This commitment and dedication to my project truly surprised, impressed and awed me. I am forever grateful for their tremendous work and committement to my vision.
På norsk:
Hvorfor har du valgt skape en forestilling for fem menn?
Som dansekunstner og koreograf jobber jeg med kroppen, min kropp er en kvinnekropp.
Utgangspunktet for dette prosjektet var et ønske om å utforske den andre, mannskroppen, rent fysisk, energimessig og koreografisk.
Videre tematisk var utgangspunktet et spørsmål om hvorfor unge menn, selv fra gode trygge hjem i rike vesten med alle muligheter, fortsatt tiltrekkes av og utøver så mye vold, krig og terror? Er det så enkelt som at hvis den naturlige maskuline energien ikke får et positivt utløp blir den destruktiv?
Hva har du utforsket med denne forestillingen?
I forestillingen har jeg utforsket voldsromantikk og konsekvensen av tro på egen udødelighet i møte med den virkelig volden: post-traumatisk stress.
Den flytende grensen mellom lek og alvor, makt og avmakt, kameratskap og kamp har vært er et gjennomgående tema. Sentralt er også kollektivitet, uttrykkt i ritualer, samarbeid og konkurranse, satt opp mot individets sårbarhet. Vi har jobbet mye med ekstrem fysikalitet der poenget også er å synligjøre det ekstremt harde fysiske arbeidet. Dansernes slitenhet er bevisst brukt som et uttrykksmessig virkemiddel. Jeg har ikke ønsket skape vakker dans, men i stedet søkt et fysisk rått uttrykk der danserne, på tross av alle sine imponerende prestasjoner, likevel framstår dypt menneskelige.
Er det noe du har blitt overrasket eller nyskjerrig på i denne skapelsesprosessen?
I utgangspunktet ønsket jeg å pushe danserne fysisk nær grensen av hva de kunne makte i noen sekvenser. Men i prosessen trengte ikke jeg pushe dem i det hele tatt! De var i stedet alle selvdrevne og kjørte på eget initativ militær “boot camp” hver eneste morgen i hele prøveperioden. Akkurat det både overrasket og imponerte meg og jeg er svært takknemlig for deres engasjement og innsats.